Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Mai 1922
Efter 6 ukers forløp har nå Genua-konferansen∗, hvor for første gang representanter for Russland og Tyskland møttes med den seirende ententes statsmenn, avsluttet sine forhandlinger, og det kan ikke godt nektes, at dens resultater var temmelig magre.
Dens sensasjon var, at Tyskland og Russland midt under forhandlingene ententen uavvitende sluttet en traktat – den såkalte Rapallo-traktat∗, kalt så fordi den avsluttedes i det i nærheten av Genua liggende lille sted Rapallo, hvor russerne bodde under konferansen, ved hvilken de to land bl.a. gjensidig gir avkall på ethvert økonomisk krav om erstatning hos hinannen.
Denne traktatavslutning, for hvilken sikkert den tyske utenriksminister, den store industriherre og jøde Walther Rathenau∗, er mesteren, kom overraskende og falt som en bombe ned i ententeleiren og bevirket konferansens avbrytelse i flere dager.
Noe annet "politisk" resultat brakte ikke konferansen. Der ble ikke, som man hadde håpet, noen ordning av det russiske kaos. De bolsjevikiske statsmenn under ledelse av herr Tchitcherin∗ hadde intet positivt program, og deres tale og tilbud var til enhver tid unnvikende og innballert i deres vanlige floskler. Der kom til sterke sammenstøt mellom Tchitcherin og lederen av den franske delegasjon, Mr. Barthou∗. Frankrike er jo også den eneste av de europeiske stormakter, der åpent og konsekvent har avslått å ha noen intimere befatning med disse spesialister i samfunnsnedbrytning, og som har vegret seg ved å trykke bolsjevikdiplomatenes blodbesudlede hender.
Av de øvrige statsmenn ble disse bødler sterkt kritisert. Lloyd George∗ hadde dem til lunsj, og den italienske konge∗ hadde dem likeledes til lunsj om bord på kongeskipet, hvor hr. Tchitcherin utbrakte et leve for kongen, der, efter det inntrykk, han hadde, var meget populær også blant "folket", og for den kongelige familie. Stort videre kan vel ikke humbugen og komedien drives. Det skulle da være da biskopen av Genua∗ som pavens representant omfavnet hr. Tchitcherin, efter at denne har lovet den romerske kirke fri religionsutøvelse i Russland. Dette foregår samtidig med at sovjetmyndighetene røver de russiske kirker for deres hellige kar m.v. for å gjøre dem [om] i penger, og fengsler de biskoper og prester der har vært villige til å utlevere kirkenes øvrige gods, men vegrer seg for å profanere kirken ved også å efterkomme denne rekvisisjon.
Har man i det øvrige Europa, som her hjemme i Norge, fullstendig mistet evnen til å le? Der burde fra alle verdens kanter runge en sunn og befriende latter over denne forargerlige komedie.
Noe skritt nærmere til fred og fordragelighet mellom nasjonene lyktes det heller ikke konferansen å komme. Konferansen sies tvert imot å ha utdypet motsetningene og åpenbart nye mellom de tidligere venner. Der har til stadighet, kan man lese gjennom linjene i de offisielle kommunikeer – og de engelske blad legger heller ikke skjul derpå – vært sterke rivninger mellom Lloyd George og Barthou.
Frankrikes tidligere våpenfeller, England og Amerika, eller i alle fall store kretser innen disse folk streber nå av alle krefter å fremstille Frankrike som den krigslystne og erobringssyke makt, der ikke vil fire noe, og som legger seg i veien for en alminnelig avvæpning eller i alle fall en større nedsettelse av rustningene. Og skriket er blitt så alminnelig, at det her hjemme, hvor også den tidligere forbitrelse mot Tyskland på grunn av dets "krigsmetoder" har oppløst seg i den mest sentimentale medlidenhet med samme land, holder på å bli en trossetning, at hvis bare Frankrike var litt mer medgjørlig og ville se bort fra fredstraktaten, ville gullalderen igjen opprinne, og livet gå sin vante gang.
Hvor den menneskelige hukommelse er kort og massenes evne til å bedømme de nøkterne kjensgjerninger forbausende minimal. Den norske presses stoff og telegrammer om utenlandske stemninger skriver seg også omtrent utelukkende fra tyske og visse engelske kilder. Ti det er – efter alt hva jeg har erfart – helt uriktig å anse Lloyd Georges utbrudd som synonym med engelsk alminnelig opinion. Der er store kretser i England, som ikke deler Lloyd Georges syn, og som fremdeles er trofaste venner av Frankrike og ententen, og som fullt ut forstår å vurdere Frankrikes handlemåte.
Når Lloyd George i Genua kunne tilrope Mr. Barthou, at han visstnok ennå trodde, at det franske folk ønsket å bevare freden, men at dette ikke var tilfelle med dets regjering, er dette av den slags floskler, som kan gjøre seg i øyeblikket, men som er blottet for enhver realitet. Hr. Lloyd George vet selv, at bak den franske regjering står det franske folk fastere sluttet sammen enn noensinne før. Det er sannelig intet folk, som mer enn det franske folk ønsker fred. Det har i det siste halve århundre lidd nok av krigens redsler og herjinger i sitt land til å ønske å gjøre dens erfaringer på ny. Hvor fredskravet og fredsønsket er innforlivet i det franske folk, fremgår ganske karakteristisk av den kjensgjerning, at mens man i Tyskland under krigen oppflammet folket ved å forespeile det de store erobringer og sikringen av Tysklands førerstilling i verden, måtte man i Frankrike gå frem på en ganske annen måte. Der holdt man stemningen oppe ved å kalle denne krig "den store krig mot krigen". Krigen måtte kjempes ut to the bitter end, for at den krigsmoralen, som var blitt prist i høye toner av herr von Moltke∗, av Tschirschky∗ og av epigonen general Bernhardi∗, en gang for alle kunne lide sådant nederlag, at den ikke mer kunne forkynnes. Franskmennene påtok seg lidelsene ved krigens fortsettelse, til seieren var nådd, for at i alle fall deres barns og barnebarns Frankrike kunne få leve sitt liv i fred.
Men når seieren en gang er vunnet, efter at deres land og folk har lidd og vært herjet som intet annet, så vil de også, at freden skal være av den art, at den kan være dem et sikkert bolverk.
I seierens rus lovet England og Amerika Frankrike forsvarsforbund. Det skulle ikke på ny hende som i 1870, at Frankrike sto isolert, da Tyskland kastet seg over det. Hverken England eller Amerika har villet stå ved de av dets statsmenn gitte løfter. Nå vel så får Frankrike alene sørge for, at freden bevares. Men det ville ikke skje ved Frankrikes avrustning, det kan man være sikker på.
Hadde England sluttet det forsvarsforbund, Frankrike ønsket, og som det hadde stillet i utsikt, ville Frankrike, hvis økonomi ved krigen er blitt så derangert, intet heller enn å minske sitt militærbudsjett, og da kunne det også minsket sine okkupasjonstropper i Rhinlandet∗. Og jeg tror, at det tvert imot skulle være takknemlighet mot Frankrike, der burde beherske de andre europeiske stater, fordi Frankrike fremdeles har en hær, som det står respekt av.
Den franske hær er snart sagt det eneste bolverk man ennå har til vern for den europeiske kultur. At de som mener at denne allikevel er viet til undergang og heller ikke fortjener annet, med sure miner ser hen til denne kjensgjerning, kan vel forstås. Men at de som tror at den europeiske kultur og den borgerlige rettsordning ennå fortjener å forsvares som livskraftig, låner seg til denne malplasserte kampanje mot Frankrike, er likefrem uforståelig.
Alle, der ser lenger, enn hånden rekker, må forstå, at Frankrike bærer rustningsbyrdene for oss alle. Hvem vet, hvorledes tilstanden i Europa nå hadde vært, hvis de bolsjevikiske horder ikke var blitt stanset ved Warszawas porter, og Frankrike hadde ilt med å bistå polakkene? Det beseirede Tyskland og dets folk med sine efter krigen ødelagte nerver og ute av balanse kunne da ligget åpent for bolsjevikene, og hvor ville katastrofen ha stanset? Selv den tyske general Hoffmann∗, Tysklands delegerte ved avslutningen av Brest-Litovsk-freden∗, uttaler åpent at det er Frankrike som nå har overtatt Tysklands rolle som vakthold mot øst.
På det "økonomiske" område er de i Genua oppnådde resultater kanskje noe mer påtakelige, skjønt de heller ikke virker særlig imponerende. Man har fastslått, at det for gjenreisingen av Europas ødelagte finanser i første rekke er nødvendig, at gullmyntfoten snarest mulig må gjennomføres – om fornødent ved en reduksjon av myntenhetens gullverdi og man er enig i, at det ikke lenger kan fortsettes som hittil i de fleste land, at underskuddet på statsbudsjettene alene dekkes ved seddelpressens hjelp. Der må skaffes en virkelig balanse tilveie.
Likeledes søkte man å finne botemidler mot altfor voldsomme fluktuasjoner i valutakursene, der gjør det internasjonale handelssamkvem så risikabelt, og man utformet videre tanken om dannelsen av et stort internasjonalt finanssyndikat med formål å yte kredit til gjenopplivelse av verdenshandelen. Som midler hertil har de sakkyndige ytterligere fremhevet stabilisering av tolltariffene og så vidt mulig opphevelse av alle restriksjoner på eksport og import og en rekke lettelser i det internasjonale handelssamkvem og transportvesenet til lands og til sjøs.
Alt i alt utmerkede ting – men noen særlig nye eller omskapende ideer til verdensøkonomiens gjenreising inneholder de dog ikke. Det er så noenlunde, hva man i finans- og handelskretser forlengst var på det rene med.
For ikke helt å oppgi været med å få i stand en eller annen ordning med Russland, avsluttet man ikke konferansen uten å oppnå muligheten for fortsatte drøftelser av dette spørsmål senere på et annet sted. Efter all sannsynlighet blir det i Haag, Europa om et par måneder igjen skal møte sovjetregjeringens representanter. Tiden får vise, om disse siste til da vil ha endret signaler.